Abstract
Denne hovedoppgaven handler om hvordan afrikansk demokratiforskning utfordrer vestlig liberaldemokratidiskurs. Det er flere grunner til hvorfor afrikanske demokratioppfatninger brynes opp mot nettopp vestlige. For det første den vestlige liberaldemokratidiskursens dominerende posisjon etter den kalde krigens slutt, og eksporten av vestlige demokratiideer til afrikanske land gjennom bistandskondisjonalitet; og for det andre at afrikanske forskere selv gir uttrykk for at deres oppfatninger om demokrati i Afrika står i en underordnet posisjon i forhold til den dominerende vestlige Afrika-forskningen. Jeg tar utgangspunkt i at afrikanske forskere med tilknytning til demokratidebatten i Afrika utfordrer den vestlige liberaldemokratidiskursen, og oppgavens problemstilling er å vise hvordan dette gjøres. Jeg diskuterer avslutningsvis om også liberaldemokratiteori generelt utfordres av de afrikanske forskernes argumentasjon. Dette er da basert på et analytisk skille mellom liberaldemokrati og dets ulike retninger, og den kontekstualiserte formen vestlig liberaldemokrati.
Den analytiske innfallsvinkelen til de afrikanske forskernes tekster går gjennom argumentasjonsanalyse; en variant av tekstanalyse. På bakgrunn av en rekke kriterier har jeg valgt ut åtte sentrale afrikanske forskere med tilknytning til demokratidebatten i Afrika, og deres relevante tekster om demokrati i perioden 1987-2000.
Den teoretiske tilnærmingen går gjennom liberaldemokratiteori og ulike forståelser av vestlig liberaldemokratidiskurs, samt et sett av dimensjoner demokrati kan klassifiseres etter (rekkevidde, forutsetninger, grad av substansialitet, form og tilstand/prosess). Jeg legger til grunn følgende forståelser av vestlig liberaldemokratidiskurs: vestlig liberaldemokrati generelt (kjennetegn og ulike praksiser); vestlig politisk bistandskondisjonalitet overfor Afrika rundt 1990; nyliberalismen og begrensning av det demokratiske rom; hovedstrømmen av vestlig teoretisering om demokrati i Afrika rundt 1990; og vestlig liberaldemokrati som hegemoni og ”evolusjonsmessig” historiens slutt.
Oppgaven viser at vestlig liberaldemokratidiskurs utfordres på flere måter. Først og fremst har de afrikanske forskerne en annen begrunnelse for demokrati; at demokrati i den afrikanske konteksten må være relativt omfattende og ha høy grad av substansialitet for å ha noe mening både for folk flest og som instrument for å oppnå utvikling og økonomisk vekst. Utgangspunktet for demokratiargumentasjonen er ønsket om mer innflytelse til folket gjennom folkelig deltakelse i demokratiet; en aktiv velferdsstat som omfordeler; og et rettighetsbegrep som inkluderer sosiale og økonomiske rettigheter. Dette utfordrer blant annet vestlig liberaldemokratis fundament i liberalisme og individualisme, og begrunnelsen om en begrenset stat for å gi rom til individ, sivilsamfunn og marked, men utfordrer ikke det at de vestlige liberaldemokratiene selv har ulike former for velferdssystemer. De afrikanske forskerne etterlyser snarere hvorfor ikke viktigheten av slike velferdsordninger inkluderes i vestlig låne- og bistandskondisjonalitet. For det er først og fremst vestlige aktørers ”demokratipolitikk” overfor Afrika som utfordres; både i form av Verdensbankens og IMFs strukturtilpasningsprogrammer som pålegger markedsliberalisering og reduksjon av staten – og oppfattes som fiendtlige mot demokratisering fordi de blant annet gjør at velgerne ikke er frie til å velge –, og bistandskondisjonaliteten, som oppfattes som en ”tropikalisert” form for demokrati; kun begrenset til valgavholdelse. Også den dominerende vestlige Afrika-forskningen utfordres både for sitt innhold og ved at denne i stor grad støtter opp om denne vestlige låne- og bistandskondisjonaliteten.
Liberaldemokratiteori generelt utfordres også til en viss grad, men det er flere likhetspunkter her, særlig til den egalitære/sosialliberale formen for liberaldemokrati.