Abstract
Hovedoppgaven søker å belyse de premisser den politiske journalistikken opererer etter ved å gi en presentasjon av hvordan politiske journalister i Dagbladet, Aftenposten og VG definerer og utøver sin rolle. Den teoretiske rammen for oppgaven er basert på Pierre Bourdieus teori om maktfelt. Journalistikken har blitt betraktet som en del av et slikt felt, med tilgang på en spesifikk form for kapital, og med sin spesielle logikk. Ut i fra dette perspektivet ble utledes det spørsmål om hva som er fellestrekk ved den journalistiske praksis og hvilke prinsipper journalister refererer til på tvers av avistilhørighet. Videre ble det spurt om hvilke trekk ved journalisters måte å utøve og begrunne sin virksomhet på som vitnet om autonomi i forhold til andre maktfelt i samfunnet, spesielt det politiske felt.
Oppgaven viser at det er det å framskaffe nyheter som står i fokus i alle aviser. Dette antyder at det er journalistiske kriterier og ikke politisk motiverte hensyn som er utslagsgivende i den politiske journalistikken. I samtlige aviser understrekes det at man føler seg fullstendig fristilt i forhold til tidligere tiders partipolitiske tilhørighet. Den politiske journalistikken underlegges de generelle nyhetstersklene i avisene.
Oppgaven viser videre at journalister er opptatt av å markere uavhengighet i forhold til et politisk felt, både i praksis og ut i fra mer prinsipielle begrunnelser.
De ulike metoder og grep journalister tar i bruk for å framskaffe nyheter vitner om et felt med autonomi i forhold til et politisk felt. Det samme gjør et mer prinsipielt journalistisk ønske om å sette dagsorden for andre medier og for politikere. Journalister har likevel et ambivalent forhold til sin egen makt. De ønsker ikke å påvirke interne politiske prosesser eller spillet mellom partiene. Samtidig er det her de i praksis tar i bruk grep som har blitt omtalt som "intervenerende", det vil si at journalistene går inn for å endre premissene for en politisk prosess eller hendelse ved å skaffe til veie nyheter som antyder noe om det som vil komme til skje innen politikken - før det har skjedd. Dette er en aktiv form for journalistikk som av journalister gjerne omtales som refererende og som en nøytral virkelighetsbeskrivelse.