Abstract
Tema for denne oppgaven er akt¸rers rasjonalitet forut for krigsutbrudd. I min analyse valgte jeg Slovenia som studieenhet, og deres brudd med den jugoslaviske f¸derasjonen i juni 1991. Slovenia var det landet som f¸rst klarte å bryte ut og bli anerkjent som selvstendig av de jugoslaviske delrepublikkene. F¸r slovenerne oppnådde dette, var de gjennom en tidagers krig hvor den jugoslaviske h¿ren rykket inn i republikken for å sikre f¸derasjonens integritet. Den jugoslaviske h¿ren var i 1991 Europas fjerde st¸rste stående h¿r, og hadde overlegen våpenmakt i forhold til slovenerne. Dette leder oss til oppgavens problemstilling: Kan den slovenske elites handlinger forut for krigsutbruddet karakteriseres som rasjonelle?
Oppgaven er lagt opp som en akt¸rbasert analyse som gj¸r bruk av rasjonalistisk teori, spillteori og George Tsebelis sammenvevde spill-teori som verkt¸y for å besvare min problemstilling. På denne måten pr¸ver jeg å finne motivene og intensjonene til den slovenske ledelsen for å vise om de handlet rasjonelt eller irrasjonelt da de tok valget om å erkl¿re seg selvstendig når de visste at den overveldende milit¿rmakt ville angripe dem.
Etter en teoretisk gjennomgang og en fremstilling av Jugoslavias historiske bakteppe, kom analysens f¸rste del. Denne tok for deg og definerte to hovedakt¸rer i den kommende krisen: Den jugoslaviske folkearmeen og den slovenske ledelsen. Deres mulige handlingsalternativer, utfall av en konflikt og partenes preferanser ble klarlagt og sannsynlige preferansestrukturer for begge akt¸rene ble funnet og begrunnet. Etter å ha sittet igjen med én plausibel preferansestruktur for hver akt¸r ble disse sammenstilt i et engangsspill for å finne spillets l¸sning. Utfallet og likevekten ble at Slovenia erkl¿rte seg uavhengig for deretter å m¸te et angrep fra den jugoslaviske h¿ren, altså krig. Denne l¸sningen var delspillsperfekt og viste at akt¸rene handlet rasjonelt, noe som også ble dr¸ftet opp mot rasjonalistisk teori. Samhandlingens utfall derimot kunne ikke sies å v¿re rasjonelt, da slovenerne var sv¿rt underlegne milit¿rt og dermed ville krigsutfallet bringe dem inn i en dårlig situasjon. En videre analyse måtte derfor til for å utdype slovenernes handlemåte og utfallets eventuelle rasjonalitet.
I neste del av analysen ble derfor Tsebelis teori om sammenvevde spill introdusert, som inkluderer studiet av akt¸rene som deltagere i spill på flere arenaer samtidig, som påvirker hverandre og påvirker hovedspillet mellom h¿ren og Slovenia. I denne analysen ble tre subspill (underspill) introdusert for hver av de to akt¸rene, hvor h¿ren ble begrunnet deltakelse i spill med den f¸derale makt, Slobodan Miloðeviã og det internasjonale samfunnet. Slovenia deltok i spill med sin egen opinion, Slobodan Miloðeviã og det internasjonale samfunnet. Ut fra denne utvidede analysen kom nyansene i Slovenias handlingsvalg om selvstendighet bedre frem, ved at den slovenske ledelsen var forpliktet ovenfor sitt eget folk til å erkl¿re seg selvstendig, de hadde en avtale om fri uttreden med Miloðeviã og de hadde internasjonal st¸tte for selvbestemmelse fra det germansk-katolske Mellom-Europa. På denne måten gikk slovenerne åpent inn i en konflikt mot en milit¿r overmakt, siden de var forpliktet til det ovenfor sine egne og siden de hadde fått gr¸nt lys fra Jugoslavias kanskje mektigste spiller: Slobodan Miloðeviã. Slik besvarer jeg problemstillingens sp¸rsmål med ja. Utfallet derimot er fortsatt ikke rasjonelt, og i beste fall suboptimalt, siden ingen av akt¸rene hadde dette utfallet som sitt mest ¸nskede.