Mellom rettigheter, kultur og cosmopolis : en teoretisk og empirisk analyse av europeisering og statsborgerskap

Abstract

Formålet med denne oppgaven er på den ene siden å kartlegge hvordan og i hvilken grad EU og unionsborgerskapet endrer begrepet om statsborgerskap, og på den andre siden å vurdere effektene av europeisering på nasjonale statsborgerskap i Danmark, Sverige og Norge. Dette har sin bakgrunn i at EU har utviklet elementer som utfordrer en grunnleggende territoriell og nasjonal avgrensning av nasjonale statsborgerskap. Denne utfordringen skyldes etableringen av individuelle rettigheter på EU-nivå og fri bevegelse og ikke-diskriminering utfra nasjonalitet som grunnleggende prinsipper. Innføringen av unionsborgerskapet er et ytterligere uttrykk for at EU har etablert aspekter ved forholdet mellom individer og politiske enheter som tradisjonelt har vært koblet til staten. Jeg vil legge til grunn en antakelse om at dette bidro til en ytterligere effekt av europeisering i forhold til nasjonale statsborgerskap. Innen EU-litteraturen har det i kjølvannet av dette blitt argumentert for at man ser konturene av utviklingen av en postnasjonal konstellasjon. Med utgangspunkt i dette spørres det om en postnasjonal inklusivitet har bidratt til å endre den tradisjonelle nasjonale eksklusiviteten knyttet til statsborgerskap.

Dette reiser så vel teoretiske som empiriske spørsmål. Således etableres det i kapittel 2 et analytisk rammeverk. Dette rammeverket vestår av en presisering av statsborgerskap gjennom medlemskap, rettigheter og identitet som tre grunnleggende dimensjoner. Bakgrunnen for dette er ønsket om å kunne gjennomføre en nyansert empirisk studie av europeisering og statsborgerskap. Det analytiske rammeverket tas et skritt videre gjennom å etablere tre teoretiske modeller for statsborgerskap: En liberal modell som vektlegger individuelle rettigheter; en kommunitær modell som vektlegger fellesskap og identitet som konstituerende for statsborgerskap; og en kosmopolitisk modell som med et fokus på universelle rettigheter utgjør et grensesprengende alternativ til disse to modellene. Disse modellene vektlegger medlemskap, rettigheter og identitet forskjellig. Følgelig ligger de til grunn for ulike forventninger til europeisering av nasjonale statsborgerskap.

Empirisk har studien blitt snevret inn ved å fokusere på utviklingen vedrørende statsborgerskap i Danmark, Sverige og Norge. Analysen vedrørende europeiseringen i perioden mellom Roma- og Maastricht-traktaten viste at europeiseringen stort sett var fraværende. Den klareste endringen som ble avdekket var en kosmopolitisering vedrørende rettigheter på lokalt nivå i alle landene. Utviklingen etter innføringen av unionsborgerskapet viste en langt klarere europeisering av nasjonale statsborgerskap i tråd med en grunnleggende antakelse i oppgaven. Men, analysen avdekket videre at effekten av europeisering var så vel motstand som mottakelighet i forhold til en utvikling i retning av postnasjonal inklusivitet. Motstanden var klarest i Danmark som det har blitt vist ligger nært opp til en kommunitær forestilling om statsborgerskap med vekt på en eksklusiv, nasjonal identitet. Mottakeligheten var desto mer framtredende i Sverige der utviklingen i tråd med forventningen utfra den liberale modellen gikk klart i postnasjonal retning. Analysen viste videre at den kosmopolitiske modellen var blitt lite aktivisert, med unntak av i forhold til sivile rettigheter. Statsborgerskap har grunnleggende sett fortsatt en nasjonal eller territoriell forankring. Det ble videre avdekket få endringer i Norge, hvilket synes å indikere at medlemskap i EU virker aktiviserende i forhold til europeisering av statsborgerskap.

Oppgavens samlede konklusjon er at utviklingen i de tre landene har gått i retning av et (post)nasjonalt statsborgerskap. Denne begrepsliggjøringen viser til at det har vært visse tendenser til en disaggregering av statsborgerskap i forhold til den tradisjonelle konvergensen mellom medlemskap, rettigheter og identitet innenfor nasjonalstatens eksklusive grenser. Samtidig har studien vist at ingen av landene har gått langt i en postnasjonal retning. Det er snarere slik at nasjonale statsborgerskap i ulik grad står mellom rettigheter, kultur og cosmopolis avhengig av hvilken statsborgerskapsmodell som synes å dominere i det enkelte land. Selv om statsborgerskap fortsatt er koblet til nasjonalstaten gjennom medlemskap, så er denne koblingen i lys av europeisering ikke lenger like grunnleggende som den tradisjonelt har vært. Dobbelt statsborgerskap har blitt en mer akseptert status og rettigheter spres på tvers av politiske enheter og nivåer knyttet til en individ-status framfor nasjonalitet. Utviklingen vedrørende identitet peker i retning av en differensiert utvikling mot så vel postnasjonal inklusivitet, som et nasjonalt forsvar for den eksklusive, kollektive identiteten. Studien har således vist at en vanlig teoretisk kritikk mot den postnasjonale litteraturens overdrevne slutninger ikke holder stikk når man gjennomfører en bred teoretisk og empirisk analyse vedrørende europeisering og statsborgerskap. Dette viser slik jeg ser det videre at det har vært fruktbart med en design som analyserte statsborgerskap differensiert i medlemskap, rettigheter og identitet som tre dimensjoner. En slik design har, i motsetning til et mer snevert fokus på kun én dimensjon, kunnet avdekke den fragmenterte og differensierte europeiseringen av statsborgerskap gjennom en komparativ analyse av tre land.