Abstract
Denne hovedoppgaven gir en analyse av variasjon i liggetider i 63 norske somatiske sykehus i perioden 1976-1999. Analysen har både en deskriptiv og en forklarende målsetning. Et ønske er å beskrive hvordan utviklingen på disse sykehusvariablene har vært. Hovedmålet er imidlertid å gi en forklaring på liggetidsutviklingen ved å teste empirisk teoretiske hypoteser.
Den gjennomsnittlige liggetiden til inneliggende pasienter i Norge har sunket gradvis fra 11,7 dager i 1976 til 4,7 dager i 1999. Gjennomsnittlig liggetid er et uttrykk for pasientgjennomstrømningen eller produksjonstempoet i sykehusene. Variabelen benyttes derfor som en indikator på effektivitet, selv om liggetid er en problematisk effektivitetsindikator dersom fokuset er kostnadseffektivitet.
Analysens hovedproblemstilling er å estimere effekter av ulike finansieringsordninger på gjennomsnittlig liggetid. Perioden omfatter tre regimer: Kurpengeordning 1970-1979, Rammefinansiering 1980-1996 og Innsatsstyrt finansiering (ISF) fra 1997. Den teoretiske tilnærmingen er Rational Choice. Teorikapittelet skisserer et spill mellom et sykehus og en fylkeskommune med delvis motstridende interesser. Begge har preferanse for pasientbehandling. Konflikten bygger på at sykehuset antas å ha preferanse for økt liggetid, mens fylkeskommunen har preferanse for andre ansvarsområder enn pasientbehandling. Utgangspunktet for komparativ statikk er Nash-likevekten i det prisnøytrale rammefinansieringsregimet. Kurpengeordningen og ISF subsidierer henholdsvis liggedager og utskrivning. De to regimene forventes derfor på hver sin måte å forskyve likevekten i spillet.
Med utgangspunkt i den samme grunnmodellen utleder jeg også en hypotese om reaksjon på økt budsjettstørrelse i sykehusene (brutto driftsutgifter per seng).
Øvrige problemstillinger er å estimere hvilken effekt poliklinikkandel, sykehustype og etterspørsel i befolkningen har på liggetidene. Hypoteser om disse variablenes betydning er uformelt utledet, basert på substansielle betraktninger og foreliggende teori og empiri.
De teoretiske hypotesene testes opp mot paneldata bestående av 63 norske somatiske sykehus i årene 1976-1999. I regresjonsanalysen benyttes "The Mixed Procedure" i SAS. Estimeringsmetoden er sannsynlighetsmaksimering i en såkalt dynamisk eller "partial adjustment" modell. Kombinasjonen av differensierte og laggede variabler gjør det mulig å skille mellom førsteårs- og langtidseffekter. "Fixed effects" for det enkelte år og sykehus korrigerer for uobserverbare tids- og sykehusspesifikke forhold.
Analysen bekrefter empirisk følgende 6 hypoteser:
Kurdøgnrefusjon gir lengre liggetider sammenlignet med det prisnøytrale rammeoverføringsregimet.
Stykkprisrefusjon gir kortere liggetider sammenlignet med det prisnøytrale rammeoverføringsregimet.
Kortere liggetider øker budsjettet per seng.
Økt poliklinikkandel gir lengre gjennomsnittlig liggetid blant innlagte pasienter.
Økt eldreandel i befolkningen gir lengre liggetider.
Lokalsykehus og fylkessykehus har kortere liggetider enn sentralsykehus.
I konklusjonskapittelet sammenfattes empiriske funn og andre mer substansielle betraktninger i en kausalmodell, som også inkluderer variablene pasienttyngde og kommunenes eldreomsorgstilbud. Til slutt diskuteres mulighetene for politisk styring av liggetidene i framtiden. Liggetider er ikke bare demografiens og de medisinske profesjonenes arena, men bør også diskuteres på den politiske arena og i lys av samfunnsvitenskapelig teori.