Sammendrag
Miljø som politisk prioritering fikk sitt store gjennombrudd med Brundtland-kommisjonens rapport Vår felles framtid i 1987. Norge stod fram som et foregangsland på miljøområdet, og miljø skulle integreres i alle deler av forvaltningen. Miljø nådde også den bistandspolitiske dagsorden mot slutten av 80-tallet, og hovedmålet for den miljørettede bistanden var å bidra til en forsvarlig forvaltning av jordas miljø og det biologiske mangfold (St. melding nr. 51(1991-92). Den miljørettede bistandens edle formål til tross, -svært mye av medias oppmerksomhet har vært negativ, og debatten har til tider vært het. I denne oppgaven ser jeg nærmere på en del av debatten omkring miljøretting av bistanden, og vurderer de ulike posisjonenes gyldighet.
Oppgaven tar utgangspunkt i kritiske påstander fra aktører som hevder at miljø, til tross for en kraftig satsing i den erklærte bistandspolitikken, ikke blir tatt hensyn til i den praktiske politikken. Kritikken mot bistandsforvaltningen var særlig krass tidlig på 90-tallet, da Norge involverte seg i flere kontroversielle vannkraftprosjekter utenlands. Prosjektene var kontroversielle fordi faren for miljøødeleggelser ved utbygging av vannkraftprosjektene var betydelige, og dermed tilsynelatende brøt med Norges målsettinger om å unngå uopprettelig skade på miljø som følge av norsk bistandsvirksomhet.
Den største gruppen av kritikere hevder at satsingen på miljøhensyn i bistanden er symbolpolitikk, mer enn en reell satsing på miljø. Dette er en påstand som står i kontrast til oppfatningen om at nye forvaltningsorganer opprettes for systematisk og rutinemessig problemløsning på nye saksområder. Som den gyldne middelvei, står påstandene som hevder at ulike interesser skal ivaretas i bistandsadministrasjonen, og at beslutningen til en hver tid vil være avhengig av ressursfordelingen mellom de ulike interessegruppene. At miljøargumentet tilsynelatende taper , trenger således ikke å være et uttrykk for at miljøargumentene ikke tas hensyn til i saksbehandlingen. Den siste posisjonen i debatten kommer til uttrykk gjennom politiske dokumenter og strategier, og viser hvordan miljø ideelt sett burde ivaretas i forvaltningen. Jeg ønsker å delta i denne debatten med et vitenskapelig underbygget argument om holdbarheten i de ulike påstandene. Dette vil jeg gjøre gjennom å prøve i hvilken grad tre ulike organisasjonsteoretiske perspektiver kan forklare organiseringen av miljøhensyn i den norske bistandsadministrasjonen (NORAD). Dette gjøres ved å undersøke hvor fruktbare deres forklaringer er i tre ulike case.
Jeg har avgrenset oppgaven til å undersøke hvilken måte miljøhensyn blir ivaretatt ved vurdering av støtte til vannkraftprosjekter over bistandsbudsjettet. Jeg har valgt tre vannkraftprosjekter som ble behandlet over tilnærmet samme periode. To av dem ble støttet av regjeringen, mens ett av dem ble avvist av den politiske ledelsen på bakgrunn av dets forventede negative effekter på miljøet. På bakgrunn av det tilgjengelige kildematerialet har jeg valgt en kvalitativ tilnærming for å svare på min problemstilling. Funnene i det empiriske materialet har vært ganske tydelige. Å hevde at den miljørettede bistanden er et symbolsk uttrykk synes overdrevet.
Funnene i oppgaven svekker dermed den harde kritikken mot bistandsadministrasjonens såkalte lemfeldige behandling av miljø i sin håndtering av vannkraftprosjekter. Funnen peker også på hvilke hovedområder som bør satses på, dersom en ønsker at miljøhensyn skal få sterke gjennomslag i bistandsadministrasjonen. Oppgaven konkluderer også med at det snarere var rene politiske avgjørelser som satte sinnene i kok. Kritikken burde således rettes mot regjeringspartiet snarere enn bistandsforvaltningen som byråkratisk enhet. Videre stiller funnene spørsmålstegn ved symbolperspektivets teoretiske gyldighet, fordi denne studien langt på vei tilbakeviser dens forklaringskraft.