Abstract
De siste 20 årene har det skjedd en revitalisering av offentlige revisjonsinstitusjoner i mange OECD-land. Utviklingen av den norske Riksrevisjonen har gjort institusjonen til en av de viktigste premissleverandørene for hvordan funksjonsdyktigheten i offentlig sektor blir oppfattet av Stortinget og allmennheten generelt. Stortingets fokus på en mer intensivert kontroll er ikke blitt fulgt opp med samme bevissthet på analyse av innholdet i de konklusjoner og anbefalinger som fremsettes i revisjonsrapportene.
Denne studien analyserer organisasjonstenkning i Riksrevisjon. Studien bygger på analyse av tre utvalgte revisjoner av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Statens pensjonsfond og helseforetakene samt omfattende informantintervjuer med ansatte i Riksrevisjonen, ansvarlig departement og revidert virksomhet. Ved hjelp av et instrumentelt perspektiv, et kulturelt perspektiv og et myteperspektiv viser studien hvordan egenskaper ved Riksrevisjonens organisasjonsteoretiske tilnærming påvirker de premisser og konklusjoner som fremkommer i rapportene. Studien finner at Riksrevisjonen anlegger et instrumentelt organisasjonssyn, som er preget av mytedannelser. Kulturelle variabler er i liten grad representert i rapportene, og i den grad kultur blir vurdert, er det med et instrumentelt fortegn.
Studien indikerer at det eksisterer betydelige spenninger mellom Riksrevisjonen og forvaltningen i forståelsen av hva som kjennetegner en god forvaltning. Det uttrykkes uenighet i revisjonsgrunnlaget, den analytiske og metodiske tilnærmingen og den grunnleggende forståelsen av Stortingets vedtak og forutsetninger. Studien viser at utvikling fra fokus på tradisjonell revisjon til mer evalueringsinspirerte revisjonstilnærminger har skapt noen krevende teoretiske og metodiske utfordringer for Riksrevisjonen.