Sammendrag
Den sovjetiske statsstrukturen la strenge føringer på hvilke valg makthaverne i Kreml stod ovenfor når de skulle utarbeide det "nye" Russlands statsstruktur etter 1991. Vel hadde Sovjetunionen og Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikken (RSFSR) hatt en føderal struktur med et komplekst hierarkisk system hvor ulike etniske grupper ble gitt ulike rettigheter i forhold til deres folketall. Disse rettighetene var imidlertid av mer dekorativ karakter og innebar ikke en reell desentralisering av makt. Det var først etter Sovjetunionens fall at regionenes betydning for Russlands politiske utvikling og sogar dets territorielle integritet virkelig kom på dagsordenen.
Formålet med oppgaven er å evaluere de faktorene som har gjort seg gjeldende i to føderasjonssubjekters mobilisering for større politisk og økonomisk autonomi på begynnelsen av 1990-tallet. Dette diskuteres i lys av de føringene den sovjetiske statsstrukturen la på den politiske utviklingen i Moskva så vel som ute i regionene. Oppgaven har en metodologisk forankring i komparativ metode og case-studie-metoden. Casene jeg har valgt ut skiller seg fra hverandre ved at de nettopp faller inn under to ulike organiseringsprinsipper: Basjkortostan er en nasjonal republikk, hvor basjkirene utgjør titulærnasjon. Sverdlovsk oblast (fylke) er en territoriell-administrativ enhet med en overveiende russisk befolkning.
Som teoretiske tilnærminger til å forklare mobilisering i de to casene anvender jeg for det første en tilnærming som ser tilgangen til 'mulighetsstrukturer' som avgjørende for mobilisering. Dernest tar jeg for meg primordialisme og instrumentalisme som begge forklarer mobilisering med et etnopolitisk innhold. Jeg ser på endringer i bakgrunnsvariablene til eliten som en eventuell forklaringsfaktor for mobilisering. Og til slutt presenteres økonomiske forklaringer, hvorvidt forekomsten av et eventuelt godt økonomisk grunnlag i føderasjonssubjektet er utslagsgivende for mobilisering, samt en følelse av relativ deprivasjon, som går på en regions persepsjon av egen situasjon i forhold til andre regioner.
Jeg argumenterer for det første for at administrativ status i det føderale hierarkiet ikke er tilstrekkelig til å forklare grad av regional mobilisering. Funn som kan støtte opp om dette er den økte viljen til å fravriste større politiske og økonomiske rettigheter fra Moskva også i de russiske regionene som har en lavere status i det føderale hierarkiet enn de nasjonalt definerte områdene. For det andre er forekomsten av en nasjonal identitet som er forskjellig fra russisk heller ikke tilstrekkelig eller nødvendig for å mobilisere. I lys av det empiriske materialet jeg legger til grunn for analysen, er det mye som tyder på at en distinkt regional identitet kan spille samme rollen som en distinkt nasjonal identitet i en regional mobiliseringsprosess og som kan føre prosessen framover. Dessuten kan et mobiliseringsprosjekt basert utelukkende på en nasjons identitetsmarkører virke ekskluderende på de andre etniske minoritetene (i mange føderasjonssubjekter også majoriteter), og således underminere mobiliserings-prosjektet. Dette henger også sammen med det sovjetiske synet på nasjonal identitet: Nasjoner er gitte, objektive størrelser som man er født inn i. Dette synet kan være med på å forsinke etableringen av en mer borgerfundert identitet som er basert på oppslutning om regionale politiske institusjoner og territorium, og som kan forene alle som bor innenfor føderasjonssubjektet uavhengig av etnisitet.
Når verken administrativ status eller forekomsten av en etnisk identitet er tilstrekkelig til å forklare mobilisering mot det føderale sentrum, peker tendensen, i lys av det empiriske materialet, på at det i begge føderasjonssubjekter er trekk ved eliten, det vil si bakgrunnsvariabler som utdanning og etnisitet, som kan forklare mobilisering. I analysen var det dessuten nødvendig å inkludere patron-klientforhold, da det viste seg at også disse var avgjørende for grad av mobilisering. I tillegg utgjør et godt økonomisk grunnlag et godt incentiv for å mobilisere i endrede politiske strukturer.