| dc.description.abstract | Bakgrunn
Jugoslavias voldelige sammenbrudd på begynnelsen av 1990-tallet representerte starten på en ny fase i Norges utenrikspolitiske historie, med store bidrag til konflikthåndtering i form av humanitær hjelp og diplomatisk støtte til fredsmekling. Norge ble i tillegg trukket tungt inn i det internasjonale militære engasjementet både som fredsbevarer og fredsoppretter. Samlet sett ble betydelige ressurser, både menneskelig og materielt, fra norsk side brukt i forsøk på å stanse konflikten og på å lindre belastningene for menneskene som ble rammet av den.
Innsatsen på Balkan kan i ettertid sees som ledd i en engasjementspolitisk tendens i norsk utenrikspolitikk. Den kalde krigens slutt åpnet opp et internasjonalt handlingsrom, som Norge på 1990-tallet har utnyttet til å spille en pådriverrolle, brobyggerrolle og opinonsdannende rolle. Den tradisjonelle utviklingshjelpen til fattige land i sør, er utvidet på en slik måte at bistand nå i sterkere grad enn tidligere defineres som utenrikspolitikk. Det kan synes som om politikerne har oppdaget at det å posisjonere Norge internasjonalt ved hjelp av fokus på eksempelvis fremme av menneskerettigheter i andre land, gir positiv avkastning og utgjør fornuftige investeringer.
Problemstilling
Denne studien søker å analysere begrunnelsene for norsk engasjementspolitikk i forhold til en typologi av normative orienteringer. Utgangspunktet for analysen har vært ønsket om å undersøke hva innholdet i de talehandlingene som begrunnelsene er, forteller om en den grunnleggende holdning til slik politikk. Hva slags tankegang er engasjementspolitikken på Balkan et uttrykk for? Mer generelt - hva er den normative motivasjonen for stater til å hjelpe hverandre?
Teoretisk innfallsvinkel
Myndighetenes begrunnelser blir i denne studien kategorisert i forhold til en typologi av tre normative orienteringer. Orienteringene er ment å representere noen mulige normative målsetninger, som myndighetene kan tenkes å ha hatt i forbindelse med utformingen av engasjementspolitikken på Balkan. De tre orienteringene er realisme, internasjonalisme og universialisme. I tillegg til en grundig presentasjon av disse orienteringene, omfatter oppgavens teoretiske tyngdepunkt også en drøfting av hvordan begrunnelser kan være kilde til å lære noe om utenrikspolitikk, samt en generell redegjørelse for andre måter å forklare slik politikk på.
Resultater og konklusjon
Analysen viser at alle disse tre typer normative orienteringene på hver sin måte preger begrunnelsene for norsk engasjementspolitikk overfor Jugoslavia-konflikten. Dessuten finnes det begrunnelser som henviser til normative resonnementer som ikke hører hjemme innenfor rammen av noen av de tre orienteringene. Først og fremst synes begrunnelsene imidlertid å være preget av en internasjonalistisk normativ orientering. Det er argumenter med henvisning til egenskaper ved en slik tankegang som er mest gjennomgående i begrunnelsene. Den stadige henvisningen til at engasjementet ivaretar en felles interesse både vi og befolkningen på Balkan har av at konflikten opphører og at stabilitet gjenopprettes, er meget fremtredene i myndighetenes argumentasjon.
Vinklingen i oppgavens teoretiske rammeverk innebærer at internasjonalistiske begrunnelser har rot i realistiske vurderinger. Det vil være realpolitisk fornuftig å opptre internasjonalistisk. I en verden der anerkjennelse av et utvidet utenrikspolitikkbegrep blir stadig mer utbredt, vil arbeid til fremme av for eksempel menneskerettigheter i andre land, innebære ansvarlighet i en uforutsigbar og utrygg verden. Dette innebærer at bistand overfor andre knyttes opp mot ivaretakelse av en form for egeninteresse.
Studien viser dessuten at andre omstendigheter, utenfor myndighetenes direkte kontroll, både påvirker engasjementets eksistens i seg selv, og også delvis de begrunnelser som oppgis for det. På tross av at myndighetene selv antydet at slike sammenhenger forelå, har det ikke i denne oppgaven vært noe mål å veie slike omstendigheter opp mot effekten av normative orienteringer i en årsaksforklaring av engasjementet.
Et poeng kan imidlertid være at grunnen til at myndighetene stadig viser til en form for «idealistisk egennytte» i sin forklaring av engasjement, er at et sammenfall mellom det å ivareta egne og andres interesser utgjør en forutsetning for politikkens eksistens. Slik vinklet kan en muligens betrakte politikernes støtte til slike internasjonalistiske forklaringer av engasjementet, som en form for etterrasjonalisering i et forsøk på å se et logisk mønster i noe som egentlig er produkt av svært mange, kanskje ikke alltid like forklarbare og målstyrte, påvirkningsfaktorer. Så lenge engasjementet faktisk finner sted kan det enkelt forstås som både som solidarisk motivert bistand og norsk investeringspolitikk på en gang. Realiteten kan imidlertid være at engasjementet kommer i stand på bakgrunn av press fra mange hold, og at man så i etterkant finner ut at det faktisk tjener alles interesser. | nor |