Sammendrag
Gjennom 1990-tallet foretok Norge og Sverige en rekke ulike valg i valutapolitikken. Særlig var det fremtredende forskjeller i perioden 1993-98 da Sverige hadde et regime med flytende valutakurs og direkte inflasjonsmål og Norge praktiserte en modifisert fastkurspolitikk. Denne hovedoppgaven forsøker å forklare hvorfor. Hovedvekten legges på dimensjonen valg av valutakursregime .
Helt konkret tar oppgaven mål av seg på å besvare følgende to spørsmål: hva er årsaken til at Norge fra 1992/93 videreførte en modifisert fastkurspolitikk basert på målet om stabil valutakurs, mens Sverige gikk over til et system med flytende valutakurs og direkte inflasjonsmål for pengepolitikken? Og hvorfor har Norge i 1999, om enn ikke formelt, tatt flere skritt i retning av et regime a-là Sverige?
Etter at det gjøres rede for det historiske, institusjonelle og økonomiske grunnlaget bygges det opp et analytisk verktøy fundert på den komparative metode (i form av to sammenliknbare case), og tre analytiske perspektiv; et perspektiv med utgangspunkt i idebasert læring blant teknokrater i sentralbanken, et perspektiv sentrert rundt den institusjonelle strukturen i arbeidsmarkedet (knyttet til inntektspolitikken) og et perspektiv med basis i sektorinteresser. Ut fra de tre perspektivene utledes det tre hypoteser om sammenheng mellom uavhengige variabler og den avhengige variabelen valg av valutakursregime . Selv om tre perspektivene bygger på temmelig ulike teoribidrag innenfor internasjonal politisk økonomi så betraktes de ikke som gjensidig utelukkende, snarere som potensielt supplerende.
I analysedelen legges det vekt på å forklare og forstå utviklingen langs avhengig variabel i lys av de tre hypotesene. Til slutt, i den sammenlignende analysen, foretas det en vurdering av de enkelte hypotesenes forklaringskraft.
Hovedfunnene indikerer at idebasert læring blant teknokrater kan forklare mye av forskjellen når det gjelder landenes valg av valutakursregime: både Sveriges overgang fra fast til flytende vekslingskurs i 1992/93 og Norges skritt i retning av et regime med flytende valutakurs og inflasjonsmål fra 1999 kan forklares med at fagøkonomene i sentralbanken gjennom sosial læring forlater et gitt sett av ideer til fordel for et annet. Mye tyder dermed på at fagstyret i sentralbanken har stor innflytelse på valutapolitikken i begge land.
Også den institusjonelle strukturen på arbeidsmarkedet kan i betydelig grad forklare viktige utviklingstrekk. Gjennom 1980-tallet ble inntektspolitikken i både Norge og Sverige forsøkt koplet til valutapolitikken gjennom fastkursarrangementer. I Sverige ser vi imidlertid at rystelser i det institusjonaliserte samarbeidet mellom arbeidslivets parter resulterer i et sammenbrudd for inntektspolitikken allerede i siste halvdel av 1980-tallet. Dermed er en viktig barriere for fastkurspolitikk borte da Sverige velger valutapolitisk regime etter valutakrisen høsten 1992. I Norge er situasjonen en annen: her består det inntektspolitiske samarbeidet prøvelsene fra 1980-tallet og opplever dessuten en revitalisering med det såkalte Solidaritetsalternativet fra 1993. Koplingen til fastkurspolitikken lar seg opprettholde og dette munner ut i Valutaforskriften fra 1994. Fra midten av tiåret ser vi imidlertid at det stadig blir vanskeligere å gjennomføre moderate lønnsoppgjør i Norge. Eksportsektorens rolle som lønnsledene svekkes og antallet arbeidskonflikter stiger. Dette leder til en svekkelse av hele det inntektspolitiske samarbeidet og til at grunnlaget for et regime med stabil valutakurs blir usikkert. I en situasjon hvor den medsykliske pengepolitikken har klare negative effekter på norsk økonomi omdefinerer sentralbanksjef Gjedrem norsk pengepolitikk i 1999. Foreløpig har han fått støtte fra de fleste hold.
Når det gjelder perspektivet med utgangspunkt i sektorinteresser, nærmere bestemt hvorvidt eksportsektoren har hatt vilje og evne til å påvirke valutapolitikken, så tyder funnene på at denne faktoren har spilt en ubetydelig rolle.