Sammendrag
George W. Bush gjorde amerikansk terrorbekjempelse til et hovedanliggende for amerikansk utenriks-og sikkerhetspolitikk etter terrorangrepene 11. september 2001, og valgte å føre en politikk basert på en offensiv bruk av militærmakt, spredning av demokrati, stor grad av unilateralisme og tilsidesetting av liberale rettsprinsipper. Barack H. Obama ble president i 2009 etter en valgkamp med fokus på endring, da også en endring av den etablerte utenriks- og sikkerhetspolitikken, og det var derfor grunn til å forvente at terrorbekjempelsen også ville gjennomgå endringer. Denne oppgavens formål er å vurdere likheter og forskjeller mellom de to presidentenes utforming av terrorbekjempelsen og hvordan tiltakene som har blitt iverksatt har blitt legitimert. Dette skal gjøres ved å bruke to klassiske perspektiv på amerikansk utenrikspolitikk, realisme og idealisme. En realistisk orientert president antas å føre en politikk basert på hva som oppfattes å være i USAs nasjonale interesse og en pragmatisk holdning til hvilke tiltak som skal dominere i terrorbekjempelsen, mens en idealistisk orientert president antas å ha større fokus på amerikanske verdier og opprettholdelse og spredning av disse som et viktig ledd i terrorbekjempelsen.
Analysen baserer seg på taler holdt av de to presidentene og de tre sikkerhetsstrategiene som ble utformet i 2002, 2006 og 2010, og viser at Bush i større grad enn Obama fokuserte på en idealistisk forståelse av det internasjonale system, USAs rolle i verden og terrortrusselen, og i større grad brukte idealistiske argumenter for å legitimere sin terrorbekjempelse. Obama har på samme vis i større grad enn Bush fokusert på en realistisk forståelse av det internasjonale system, USAs rolle i verden og terrortrusselen, og har i større grad brukt pragmatiske, realistiske argumenter for å legitimere terrorbekjempelsen. Unntaket er tiltak knyttet til den rettslige håndteringen av terrorisme, der forholdet i stor grad er motsatt. Begge presidentene bruker allikevel både realistiske og idealistiske argumenter for å legitimere sin respektive politikk, noe som indikerer at den antatte symbiosen mellom realisme og idealisme i utformingen av amerikansk utenrikspolitikk er høyst til stede også ved utformingen av terrorbekjempelsen.