| dc.description.abstract | Oppgaven er en studie av politisk representasjon på nasjonalt nivå i Norge og undersøker sammenhengen mellom partienes politiske prioriteringer før og etter valg begrenset til stortingsperioden 1997-2001. I oppgaven analyseres partiene SV, Ap, V, Sp, KrF, H og Frp.
Politisk representasjon innebærer at befolkningen gjennom frie valg delegerer myndighet til et mindretall om å fatte politiske beslutninger på vegne av hele befolkningen. Forholdet mellom representant og velger blir i oppgaven diskutert med utgangspunkt i Edmunds Burkes typologi om i hvilken grad representanten opererer med et fritt eller et bundet mandat. I Norge er det politiske partier som fungerer som bindeledd mellom befolkningen og politiske vedtak. Jeg argumenterer for at partiene opererer med bundet mandat, og at det derfor bør være samsvar mellom hva partiene sier før valg og hva de forsøker å få gjennomslag for etter at valget er over.
Det teoretiske utgangspunktet for oppgaven er partirepresentasjon slik den blir fremstilt i partimandatmodellen, som er en idealmodell for hvordan politisk representasjon gjennom partier bør fungere. Modellen er best egnet til å beskrive politisk representasjon i et to-partisystem hvor ett parti oppnår flertall og danner regjering. Partiet som vinner vil da fremstå som et ansvarlig bindeledd mellom befolkningen og politiske vedtak. Norge er kjennetegnet av mindretallsparlamentarisme, noe som medfører kompromisser mellom ulike partier, og som igjen gjør det vanskelig å spore politiske resultater tilbake til ett ansvarlig parti. I oppgaven lanseres derfor en ny modell hvor fokus ikke er rettet mot i hvilken grad partiene har fått gjennomslag for sin politikk, men i stedet mot i hvilken grad partiene har forsøkt å få gjennomslag for sin politikk. Den nye modellen får betegnelsen revidert partimandatmodell. Formålet med oppgaven er å undersøke i hvilken grad den nye modellen er egnet til å beskrive hvordan politisk representasjon foregår i Norge. Modellen kan fremstilles som følger:
1. Politiske partier presenterer forskjellige politiske alternativer til velgerne. Med andre ord så må det eksistere ulike partier med ulike program.
2. Velgerne har ikke full informasjon, men vil likevel stemme på det partiet som oppfattes å ligger nærmest deres politiske preferanser.
3. Partiprogrammene oppfattes som bindende både av partiene og velgerne.
4. Partiene, både i regjering og i opposisjon, vil forsøke å basere sine politiske prioriteringer med utgangspunkt i partiprogrammet.
Punkt 2 og 3 blir ikke empirisk undersøkt i oppgaven, men med utgangspunkt i teori og tidligere empiriske undersøkelser blir det argumentert for at de to forutsetningene er til stede. Punkt 1 og 2 utgjør oppgavens to hovedproblemstillinger. Ut over de to problemstillingene tester oppgaven også tre hypoteser om mulige forskjeller mellom partier og ulike stortingssesjoner.
For å besvare spørsmål 1 benytter jeg meg av Manifestodata fra partienes valgprogram fra Stortingsvalget 1997. Manifestoprosjektet er et internasjonalt forskningsprogram som ved innholdsanalyse har kodet partiprogram til partier fra en rekke land. Prosjektet har plasert hver setning i programmene i en av 56 innholdskategorier. Således viser dataene i prosent hvor stor vekt partiene tillegger ulike saksområder. Ved å benytte faktoranalyse viser jeg hvordan partienes partiprogrammer danner et konfliktmønster bestående av fem politiske dimensjoner som får betegnelsene: Venstre-høyre-,desentraliserings-,ideologisk liberalisme-,tradisjonell moral- og grønn dimensjon. Ved å konstruere indekser på bakgrunn av kategorier som lader på de ulike faktorene er det mulig å plassere partiene langs de ulike dimensjonene. Samtlige partier plasserer seg langs ytterpunktene på en eller flere av dimensjonene. Dette blir tolket som at alle partiene har sitt særpreg og at partiene dermed presenterte velgerne for ulike politiske alternativer i forkant av Stortingsvalget i 1997.
Spørsmål nummer 2 forutsetter et mål på politiske prioriteringer etter valg. I oppgaven benytter jeg meg av partienes ulike forslag til statsbudsjett målt som prosentendring fra foregåendes år vedtatte budsjett. Graden av samsvar mellom partiprogrammene og budsjettforslagene blir vurdert med to ulike metodiske tilnærminger. Først ved en korrelasjonsanalyse mellom partienes verdier i de ulike manifestokategoriene og prosentendring i budsjettforslagene for tilhørende budsjettområde. Deretter konstruerer jeg nye venstre-høyre- og desentraliseringsdimensjoner basert på både program- og budsjettdata og undersøker om partienes plassering langs dimensjonene er sammenfallende.
Korrelasjonsanalysen viser at det er en signifikant positiv sammenheng mellom program og budsjettforslag for alle partiene med unntak av Venstre. Imidlertid varierer sammenhengen mellom partiene, og hypotesetestingen viser at det er grunn til å tro at sammenhengen er påvirket av det faktum at partiene opererer under ulike betingelser i budsjettarbeidet. Plasseringen langs dimensjonene er stort sett sammenfallende. Unntaket er forholdet mellom Ap og sentrumspartiene. I motsetning til programdimensjonen fremstår sentrumspartiene som mer venstreorientert i budsjettarbeidet enn Ap. Langs desentraliseringsdimensjonen er det motsatte tilfelle ved at Ap i budsjettforslagene fremstår som mer distriktsvennlige enn sentrumspartiene. | nor |