Abstract
Temaet for oppgaven er bosetting av flyktninger i norske kommuner. Dette er frivillig for kommunene, og et visst antall norske kommuner blir hvert år anmodet om dette av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Anmodningen blir vanligvis behandlet i kommunestyret, på bakgrunn av en innstilling fra rådmannen. Kommunene kan møte statens målsetting ved å vedta å bosette et visst antall flyktninger årlig, men de kan også vedta å ikke bosette. Staten har ingen sanksjonsmuligheter dersom kommunene ikke følger opp vedtakene sine.
Oppgaven er en komparativ analyse av hvordan Rygge og Askim kommuner behandler IMDis anmodning om å bosette. Spørsmålet belyses over et tiårsperspektiv. Rygge og Askim har hatt ulik handlingsvilje i denne perioden. Rygge har ikke bosatt bortsett fra i 2009, mens Askim gjennomsnittlig har bosatt alle flyktningene de har blitt anmodet om. Et sentralt spørsmål har vært om beslutningen kan forklares som styring ovenfra, eller som lokale kommunale forhold. Jeg undersøker hvorvidt den lokalpolitiske debatten spiller inn, om strukturelle forhold er bestemmende, hvorvidt statens ressurser oppfattes som tilstrekkelige, og om informantene har et ønske om å følge statens målsettinger på området.
Oppgavens problemstilling belyses ved hjelp av iverksettingsteori. For å strukturere variablene som undersøkes, benyttes det en videreutviklet modell basert på Van Meter og Van Horn (1975). Analysen viser at forskjellene i kommunenes handlingsvilje kan forklares på bakgrunn av ulike ønsker om å følge opp de statlige målsettingene, og på grunn av lokale forhold.