Abstract
Hensikten med denne oppgaven var å belyse den manglende sikkerhetspolitiske debatten som foregår i Norge. Norge har siden andre verdens krig etablert en sterk nasjonal identitet som fredsnasjon. På samme tid bidrar norske styrker ved flere internasjonale operasjoner, for eksempel i regi av NATO, og er blant nasjonene som forpliktet seg til en militær 'transformasjon' for å møte internasjonale standarder innen kvalitet og teknologi for å kunne bedre operativ evne ved fremtidig samarbeid. Denne utviklingen innen sikkerhetspolitikk og konfliktløsning kan beskrives som et paradigmeskifte innen sikkerhetspolitikk, og allerede har endret måten konfliktløsning og krigføring blir håndtert. Dette er derfor en viktig utvikling, og dersom både Norge og NATO skal beholde sin relevans, må Norge gjennomføre sin militær omstilling i tråd med denne avtalen. Denne militære omstillingen har gått gjennom Stortinget uten debatt.
På bakgrunn av dette scenarioet, er det oppsiktsvekkende at sikkerhetspolitikken vekker så lite engasjement blant nordmenn. Ved Stortings valget 2009 mente kun en prosent av velgerne at utenriks- og sikkerhetspolitikken, herunder forsvarspolitikken og EU, var den viktigste saken . Ved hjelp av diskursanalyse har jeg vist hvordan Norske myndigheter har reagert til den internasjonale endringene, og hvordan disse reaksjonene påvirker den norske sikkerhetspolitiske diskurs.
Analysen bygger på Stortingsproposisjoner fra 2003-2008 og kommentarer i norsk media over samme tidsperiode. Gjennom mine resonnement, viser jeg at de norske myndighetene har beholdt den tradisjonelle representasjonen av Norges forhold til NATO, og gir en dempet fremstilling av de internasjonale sikkerhetspolitiske endringene og norske konsekvenser av disse. Jeg viser at disse representasjonene gitt av de norske myndighetene kan være sentrale ved forklaring av den manglende norske sikkerhetspolitiske debatt.