Effekter av ILAV-infeksjon på stressresponsgener i Atlantisk laks (Salmo salar L.) : En sammenligning av høypatogene og lavpatogene ILAV-isolat

Abstract

Infeksiøs lakseanemi virus (ILAV) er et akvatisk orthomyxovirus som forårsaker en multisystemisk sykdom i oppdrettslaks (Salmo salar L.), noe som fører til store økonomiske tap for oppdrettsnæringen. Sykdomsutbrudd varierer i stor grad med hensyn på sykdomsforløp og kliniske tegn. Europeiske ILAV-isolat kan grupperes i forhold til om de forårsaker en akutt eller kronisk sykdom, og i tillegg kan de genotypes på bakgrunn av delesjonsmønster i HPR, hvor de fleste sekvenser som tilhører en gitt HPR-gruppe stammer fra utbrudd med liknende sykdomsutvikling. Selv om to ILAV-isolat tilhører den samme gruppen kan de likevel forårsake en ulik patogenisitet in vivo.

I denne oppgaven ønsket vi å undersøke om det var forskjeller mellom ILAV-isolatenes evne til å aktivere noen av de medfødte cellulære immunresponser som kan bidra til å gi en forklaring på den ulike patogenisiteten som observeres in vivo. En bedre forståelse av patogenisiteten til ILAV vil kunne gi et bedre grunnlag for å utvikle effektive vaksiner mot viruset. ASK-celler ble infisert med to høypatogene og to lavpatogene ILAV-isolat, henholdsvis ILAV 2 og ILAV 4 samt ILAV 7 og ILAV 10. Tre dager etter at cellene ble infisert, ble ekspresjon av et utvalg gener analysert ved bruk av sanntids kvantitativ PCR, og i tillegg ble kvantitet og eventuell grad av fosforylering til utvalgte signalproteiner studert ved hjelp av westernblotting.

De ulike ILAV-isolatene induserte ekspresjon av stort sett de samme genene, men i ulik grad. Det ble observert en kraftig induksjon av interferon-α (IFN-α) og de interferoninduserte genene ISG-15 og MX i celler infisert med det høypatogene isolatet ILAV 4, mens celler infisert med ILAV 2 derimot, viste en lav oppregulering av de samme genene. Genekspresjonen av Hsp 70, som kan indusere proliferering av CD4 T-celler og CD8 T-celleresponser, var mest oppregulert i celler infisert med de lavpatogene isolatene. Dette kan indikere at ILAV 7 og ILAV 10 induserer en kraftigere stimulering av det adaptive immunsystemet enn ILAV 2 og ILAV 4. Oppreguleringen i genekspresjon ble derimot ikke gjenspeilet på proteinnivå, noe som gjør denne observasjonen tvilsom. Det ble heller ikke observert en forskjell i fosforylering av stressrespons-proteinene p38 og ERK.