Abstract
PPARγ er en kjernereseptor som tilhører en storfamilie med ligandaktiverte transkripsjonsfaktorer. Reseptoren finnes hovedsakelig i fettvev, og reguleres av forskjellige farmakologisk aktive substanser samt ernæringsmessig viktige lipider og deres derivater. Flere av genene som reguleres av PPARγ er sentrale i energimetabolismen og fettstoffskiftet. Det er derfor knyttet stor interesse til denne reseptoren i humanmedisinen innen felter som diabetes og vektkontroll. Også innenfor veterinærmedisinen er det økende interesse for dette feltet.
For å fremme konstnadseffektiv vekst, blir oppdrettslaks (Atlantisk laks, Salmo salar L.) fôret med lipidrike dietter. Globalt sett er det mangel på marine ressurser, så derfor blir alternativer til fiskeolje (spesielt vegetabilske oljer) brukt i laksefôr for å sikre en bærekraftig vekst i en raskt voksende akvakulturnæring. Et høyt innhold av fett i laksens kost induserer en overskuddsakkumulering av fett i fettvevet hos laks, noe som fører til en situasjon som ligner den skremmende utviklingen av fedme hos mennesker. Fedme relateres til blant annet kardiovaskulære sykdommer og diabetes, samt økt mottakelighet for infeksjoner.
Et av målene med denne oppgaven var å etablere et assay-system for studier av PPARγ i ulike celletyper. Vi ønsket å studere PPARγ i laks in vitro med hensyn på subcellulær lokalisering etter interaksjoner mellom PPARγ og PPARγ-agonister, og etter utsettelse for en stress-situasjon (virusinfeksjon). Kloning ble benyttet for konstruksjon av ulike fusjonsproteiner. Målet var å lage fusjonsproteiner av to ulike varianter av lakse-PPARγ, PPARγwt og PPARγΔ, men kùn den ene varianten, PPARγwt, lot seg klone inn i ønsket vektor. Ved hjelp av transfeksjon ble den subcellulære lokaliseringen av lakse-PPARγwt og GFP undersøkt i ASK- og CV-1-celler. CV-1 cellene ble inkludert i studien fordi disse ved testing viste høyere transfeksjonseffektivitet enn ASK-cellene. ASK-cellene tranfektert med PPARγwt-GFP gav for lav transfeksjonseffektivitet til at de lot seg studere, mens CV-1-cellene viste et bilde som tyder på dannelse av proteinaggregater over hele cellen, både i fravær og tilstedeværelse av ligander. PPAR-gener og PPAR-regulerte gener ble undersøkt i celler som hadde vært utsatt for en virusinfeksjon. Resultatene viste liten eller ingen signifikant forskjell i virusinfiserte celler i forhold til uinfiserte celler.