Hide metadata

dc.date.accessioned2013-03-12T08:48:35Z
dc.date.available2013-03-12T08:48:35Z
dc.date.issued2003en_US
dc.date.submitted2003-11-07en_US
dc.identifier.citationAnthonsen, Hanne Sofie. Ionparmediert væskefase mikroekstraksjon. Evaluering av ny metode for ekstraksjon av hydrofile legemidler. Hovedoppgave, University of Oslo, 2003en_US
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/12000
dc.description.abstractVæskefase mikroekstraksjon (LPME) er en ny og effektiv metode til opprensing og oppkonsentrering av legemidler fra biologiske prøver. Metoden er utviklet og patentert av Pedersen-Bjergaard, Rasmussen og Krogh ved Avdeling for legemiddelanalyse, Farmasøytisk Institutt, Universitetet i Oslo. I LPME ekstraheres analyttene gjennom en porøs, hul polypropylenfiber impregnert med et organisk løsemiddel, og videre inn i en vandig akseptorfase i fiberens hulrom. Det har tidligere blitt fokusert på ekstraksjon av hydrofobe legemidler ved passiv diffusjon i LPME-systemet [1-10]. Nylig ble en annen transportmekanisme utprøvd for ekstraksjon av hydrofile legemidler [11]. Det ble benyttet en ionpardanner som transportmolekyl slik at et hydrofobt ionparkompleks ble dannet mellom den hydrofile forbindelsen og transportmolekylet. Ionparkomplekset ble ekstrahert gjennom veggen av en hul, porøs polypropylenfiber impregnert med et organisk løsemiddel. På kontaktflaten mellom organisk fase og vandig akseptorløsning i fiberens hulrom, ble forbindelsen frigjort gjennom ionebytte. Ekstraktene ble analysert direkte ved hjelp av kapillærelektroforese. Kun ett arbeid som omhandler ionparmediert LPME er publisert. For å generere mer kunnskap om faktorer som er involvert i transportmekanismen ble studier av mekanismen gjennomført. De innledende forsøkene ble utført med vandige fortynninger av syv hydrofile, basiske legemidler som modellsubstanser. Fenylpropanolamin, metaraminol, cimetidin, morfin, sotalol, atenolol og practolol ble valgt som modellsubstanser. Amfetamin ble inkludert som hydrofob sammenliknings-substans. Ionparmediert LPME har aldri blitt validert med hensyn på biologiske prøver. Metoden ble derfor testet i biologiske matrikser som urin og plasma for å undersøke om matrikskomponenter kunne interferere med ekstraksjonsprosessen. Biologiske prøver tilsatt metaraminol, cimetidin og atenolol ble ekstrahert med ionparmediert LPME. Urin er en variabel matriks og analyse av urinprøver viste at komponenter i urin påvirker transportmekanismen. Kreatinin er en basisk forbindelse som utskilles i store mengder i urin sammen med en rekke andre forbindelser [12,13]. Endogene syrer og baser kan virke konkurrerende med hensyn på binding til ionpardanneren og analyttene, og transportmekanismen kan hemmes ved analyse av konsentrerte urinprøver. Undersøkelser viste at ved å benytte en intern standard med liknende struktur som analytten kunne forskjellene i ekstraksjonsutbyttene mellom ulike prøver utjevnes. Det er nødvendig at forbindelsen som velges som intern standard har liknende kjemiske egenskaper som analytten fordi ekstraksjonsutbytter, hastighet og presisjon varierer med forbindelsenes egenskaper. Plasma syntes ikke å inneholde interfererende komponenter som kunne hindre transporten av legemidlene eller skape varierende utbytter mellom ulike prøver. En foreløpig validering av metoden med hensyn på metaraminol med etilefrin som intern standard ble gjennomført i urin og plasma. Metoden viste linearitet i konsentrasjonsområdet 0,8 til 40,0 µg/ml i urin (r = 0,9998) og i konsentrasjonsområdet 0,4 til 40,0 µg/ml i plasma (r = 0,9996). Nøyaktigheten ved analyse av 2,0, 10,0 og 20,0 µg/ml metaraminol i tre ulike urinprøver varierte fra 0,2 til 10,0 % avvik fra sann konsentrasjon, og i tre ulike plasmaprøver fra –8,5 til 8,0 % avvik fra sann konsentrasjon. Intra-dag presisjon (RSD) for de tre ulike konsentrasjonsnivåene varierte fra 0,7 % til 12,7 % i urin og fra 0,8 % til 6,1 % i plasma. Reproduserbarheten ble testet for prøver fra tre ulike individ i løpet av tre dager. Konsentrasjonsnivåene valgt var 2,0, 10,0 og 20,0 µg/ml metaraminol. Relativt standardavvik for urinprøvene varierte fra 0,8 til 2,0 % og fra 1,4 til 6,9 % for plasmaprøvene.nor
dc.language.isonoben_US
dc.titleIonparmediert væskefase mikroekstraksjon. Evaluering av ny metode for ekstraksjon av hydrofile legemidleren_US
dc.typeMaster thesisen_US
dc.date.updated2005-06-30en_US
dc.creator.authorAnthonsen, Hanne Sofieen_US
dc.subject.nsiVDP::568en_US
dc.identifier.bibliographiccitationinfo:ofi/fmt:kev:mtx:ctx&ctx_ver=Z39.88-2004&rft_val_fmt=info:ofi/fmt:kev:mtx:dissertation&rft.au=Anthonsen, Hanne Sofie&rft.title=Ionparmediert væskefase mikroekstraksjon. Evaluering av ny metode for ekstraksjon av hydrofile legemidler&rft.inst=University of Oslo&rft.date=2003&rft.degree=Hovedoppgaveen_US
dc.identifier.urnURN:NBN:no-7209en_US
dc.type.documentHovedoppgaveen_US
dc.identifier.duo14536en_US
dc.contributor.supervisorStig Pedersen-Bjergaard, Knut Einar Rasmussenen_US
dc.identifier.bibsys032177550en_US
dc.identifier.fulltextFulltext https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/12000/1/14536.pdf


Files in this item

Appears in the following Collection

Hide metadata