Abstract
Målet med denne oppgaven var å beskrive og forklare vertikalfordeling hos den karnivore copepoden Pareuchaeta norvegica i lys av fysiologisk status og avveiningen mellom fødetilgang og predasjonsfare. I tillegg var det ønskelig å utprøve i hvilken grad artsspesifikk PCR kunne brukes til å bestemme fødesammensetning basert på analyse av fekalpelleter.
Dyrenes vertikalfordeling ble kartlagt ved hjelp av håvtrekk. Innsamlingen foregikk på en 200 m dyp lokalitet i Drøbakssundet, Oslofjorden i løpet av to døgntokt vår og høst 2002. For å få oversikt over dyrenes kondisjon, ble individenes prosomlengde, tørrvekt og størrelse av fettsekken målt. Fødeaktiviteten ble beregnet ved å måle produksjonen av fekalpelleter fra dyr fanget i ulike dyp. Fordelingen av potensielle byttedyr ble også undersøkt ved hjelp av håvtrekk.
Pareuchaeta norvegica forekom i størst antall under 150 m både vår og høst. Det var ingen markert forskjell i veid middeldyp mellom dag og natt. Umodne hunner hadde en grunnere fordeling enn modnende hunner og hunner med eggpakke. Juvenile befant seg høyere i vannsøyla enn voksne. Det var til dels stor individuell variasjon i tørrvekt, lengde og volum av fettsekken både vår og høst, også mellom dyr fanget i samme dybdeintervall. Det var likevel en klar trend at de voksne individene som befant seg i den øvre delen i vannsøyla hadde kortere prosom, lavere tørrvekt, lavere tørrvekt/lengde-forhold, samt mindre fettsekk enn dem som oppholdt seg lengre ned. Individene fanget høyt i vannsøyla ble observert å være mindre pigmentert enn individene fanget dypere.
Pelletproduksjonen var gjennomgående liten, og de fleste individene produserte ikke pelleter, verken vår eller høst. Det var til dels stor variasjon i antall pelleter produsert innen ett og samme dybdeintervall. Det var allikevel forskjell i antall med hensyn på dyp om høsten med høyere pelletproduksjon hos gruntlevende individer. Tettheten av potensielle byttedyr for P. norvegica var også høyest i vannsøylas øvre del.
De molekylære undersøkelsene viste at fekalpelleter kan inneholde nok intakt bytte-DNA til at det kan amplifiseres ved bruk av artsspesifikk PCR. En individuell pellet var tilstrekkelig for å få amplifikasjonsprodukt som kunne påvises ved agarosegel-elektroforese. En artsspesifikk primer for Calanus helgolandicus ble utviklet og testet.