Abstract
Det har den siste tiden (2001-2003)vært stor fokus på bredbåndsutrulling i Norge og også resten av verden. Målet har vært å kunne tilby aksessteknologier og teknologiske plattformer som kan nå ut til alle innbyggere i et land. Spesielt er dette problematisk i land som Norge, der det er meget spredt bosetting.
Spesielt gir det utslag at myndigheten i Norge har lagt seg på en rent markedsstyrt modell, der private/offentlige aktører investerer i bredbåndsutrulling der de finner det økonomisk gagnbart for sin teknologi. Problemet oppstår imidlertidig med realisering av bredbåndsplattformer i områder der det er lav brukertetthet per arealenhet, noe som er tilfellet for store deler av Norge. Det må mange brukere til per arealenhet for å gjøre teknologier som xDSL, fiber og høyhastighets radio lønnsomme. Dette har den naturlige følge at spredtbebygde strøk står uten noen reelle bredbåndsalternativer.
Derfor har det de siste årene vært betydelig forskning innen bruk av geostasjonære satellitter for bredbåndsaksess. Satellittene har nemlig en helt annen rammebetingelse enn de nevnte teknologier, fordi de av natur gir 100% dekning av et land (eller større områder), og det da dreier seg om antall brukere innen dette området. Satellittbasert bredbånd viser seg å være et godt alternativ i rurale områder
Min oppgaves fokus har vært på de tekniske og økonomiske utfordringene som har vært normgivende for bruk av bredbånd via satellitter. Vårt system er basert på den etablerte DVB-standarden (Digital Video Broadcasting)med returkanal via parabol, DVB-RCS (Return Channel System). Systemet er fullstendig uavhengig all annen lokal nettstruktur, og har vist gode egenskaper ift. å tilby bredbånd i rurale områder.