Abstract
Sammendrag Denne oppgaven undersøker på et overordnet nivå om begrepene akselerasjon i livstempo og resonans kan belyse sentrale aspekter ved erfaringen av å leve i et senmoderne samfunn. Begrepene er hentet fra Hartmut Rosas (2015: 2019) teori om sosial akselerasjon og resonans. Datamaterialet for undersøkelsen består av åtte kvalitative dybdeintervjuer med kvinner i aldersgruppen 30-41 år, med høyere utdanning som var ansatt i tilnærmet full stilling. En av informantene var i åtti prosent stilling og en annen var i gradert fødselspermisjon når intervjuet ble gjennomført. Tre av kvinnene hadde barn. Intervjuene ble gjennomført i Oslo i perioden desember 2022 til juni 2023. Problemstillingen i oppgaven består av fire forskningsspørsmål. De to første spørsmålene er knyttet til begrepet akselerasjon i livstempo: (1) Beskriver informantene akselerasjon i livstempo? (2) Hvilke betingelser beskriver de at påvirker tempoet i hverdagen? De to andre problemstillingene er knyttet til begrepet resonans: (2) Hvordan opplever de relasjonen de har til verden rundt seg? (3) Hvilke betingelser beskriver de at muliggjør og hindrer at de kan ha en god relasjon til verden? I analysen av datamaterialet fant jeg at informantene beskrev akselerasjon i livstempo. Flere av informantene opplever en følelse av tidsknapphet i hverdagen. Informantene som har barn beskrev en hverdag der det er mye som skal skje i løpet av timene på ettermiddagen. Noen av dem opplever at dette, i kombinasjon med en lang arbeidsdag, kan skape et krysspress. Informantene som ikke har barn fortalte at de kan oppleve en følelse av tidsknapphet knyttet til jobb eller i relasjoner. Hektisk eller utflytende arbeidstid eller en forventning om høyt sosialt tempo, kan føre til en følelse av tidsknapphet. Flere av informantene opplever at de ønsker mer tid når dagen er over. De forteller at de ofrer tid til søvn for å få tid til innhenting på slutten av dagen. Selv om noen av informantene opplever mangelen på tid som et strukturelt problem, reflekterer flere av informantene over hvordan de selv kunne prioritert tiden annerledes for å skape mer rom for det som er viktig for dem. De gir uttrykk for at de ønsker å bruke dagene sine på meningsfulle ting. Det å finne ut hvordan man kan finne balanse i hverdagen, mellom å møte forventninger og ivareta egne behov, er noe flere av informantene reflekterer over. De evaluerer og forhandler med seg selv når det kommer til arbeidstid, sosialt tempo, skjermtid og søvn. Når det gjelder relasjon til verden beskriver informantene flere relasjoner hvor de opplever det Rosa kaller resonans. Noe som går igjen i informantenes refleksjoner er at tilstedeværelse er noe som muliggjør en annen opplevelseskvalitet. Flere beskriver at når de blir berørt av noe, grepet av noe eller er fokusert på noe, så opplever de at tiden opphører, stopper opp eller raser av gårde. Det å ikke tenke på tid beskrives som noe positivt. Flere av informantene i materialet opplever at tiden går betydelig raskere i hverdagen nå, enn den gjorde når de var studenter. De tror grunner til dette kan være den konstante planleggingen og at man stort sett er i en hverdagsrytme der det oppleves som at tiden går fort. Det å få nye impulser, gjennom teater, bøker, samtaler med venner eller naturen, gir et brudd i hverdagsrytmen. Disse bruddene beskrives som en intensivering av øyeblikket, noe de gir utrykk for at er veldig verdifullt. Flere av informantene sier at de kunne ønske at de hadde mer tid og overskudd til disse aktivitetene i hverdagen. For mange arbeidsoppgaver er noe som oppgis å redusere muligheten til å oppleve resonans i arbeidet. Det kan redusere opplevelsen av å mestre og følelsen av interesse. Oppgaver som føles meningsfulle kan bli nedprioritert, fordi de ikke haster. Det å kontinuerlig forhandle med seg selv om grensene for arbeidstiden er krevende når man er engasjert i arbeidet sitt, man kan jobbe hvor som helst og når som helst, og man er selv ansvarlig for sine arbeidsoppgaver. Informantene gir uttrykk for at de trenger tid til innhenting, til nære relasjoner og overskudd til andre ting de ønsker å bruke tid på. Resultatene av undersøkelsen viser at Rosas kombinasjon av sosiologi og sosialfilosofi skaper et interessant perspektiv, der det blir tydelig at muligheten til å leve et godt liv er økonomisk, kulturelt og strukturelt betinget. For videre forskning på det senmoderne menneskets opplevelse av akselerasjon i livstempo og hvordan dette påvirker relasjonen til verden, vil det være interessant å gjøre en mer omfattende undersøkelse, både i antall informanter og i heterogenitet når det kommer til blant annet kjønn, alder, yrke, familiesituasjon og klasseposisjon. Jeg vil argumentere for at de to teoretiske konseptene i Rosas teori om akselerasjon i livstempo og resonans kan bidra til å belyse sentrale aspekter ved erfaringen av å leve i det Rosa kaller et senmoderne samfunn.