Abstract
Oppgaven er en undesøkelse av premissene for kvalitetsvurderinger i den visuelle kunsten. Jeg har stilt spørsmål om hvordan man går fram når man bestemmer normer for kvalitetsvurderinger, formulerer kvalitetskriterier og avsier kvalitetsdommer. Etter en generell gjennomgang av sentrale begreper, drøfter jeg enkelte utvalgte emner som er spesielt viktige i kvalitetsdiskursen. Drøftingene danner opptakt og premisser for hovedspørsmålet, nemlig om det lar seg gjøre å formulere en generell fremgangsmåte når man vurderer kvalitet i den visuelle kunsten. Gjennom en begrepsanalytisk metode, argumenterer jeg for at det lar seg gjøre å formulere en skisse til en slik fremgangsmåte. Jeg ser for meg en fremgangsmåte som består av det jeg kaller en prosedyre-del som utgjør en formell og strukturell del og en innholds-del som består av kunstfaglige momenter. I formuleringen av prosedyre-delen gjør jeg bruk av juridisk begrepsanalyse og normteori. Særlig benytter jeg Nils Kristian Sundbys analyse av retningslinjebegrepet. Retningslinjer er normer som strukturer og styrer avveininger, forstått som relevans-, retnings- og vektnormer. I innholds-delen tar jeg utgangspunkt i Ønskekvistmodellen som er en evalueringsmetode for de performative kunstarter utviklet av forskere ved Aarhus Universitet. Med disse forutsetningene formulerer jeg normer for kvalitetsvurderinger i form av retningslinjer som peker ut innhold – form – kontekst som utgangspunkt for konkretisering i avledede kvalitetskriterier tilpasset det enkelte kunstverks egenart. Fremgangsmåte-modellen, som jeg kaller en pragmatisk evalueringsteori, er kun ment som beskrivelse av et sett med veiledende skritt mot et presumtivt holdbart grunnlag for den individuelle vurderingssituasjonen. Fremgangsmåten kan åpenbart verken erstatte eller bestemme utfallet av den individuelle avveiningen og skjønnsutøvelsen, som selvfølgelig må overlates til det enkelte tilfellet. Formålet med oppgaven er primært å bidra til refleksjon over kvalitetsbegrepet i kunsten, og kanskje bidra til økt innsikt i kvalitetsvurderingenes enkelte bestanddeler. Hvis oppgaven i tillegg kan bidra til metodeutvikling mot mindre vilkårlige kvalitetsdommer, er selvfølgelig formålet mer enn oppfylt. På grunn av de store konsekvenser kvalitetsdommer har for den enkelte kunstner og for kunstfeltet generelt, skylder vi å utvikle metoder som gir så rettferdige og holdbare dommer som mulig.