Abstract
Visuelle og litterære fremstillinger av den nakne, døde kvinnekroppen var et gjennomgående fenomen i kunst og litteratur på 1700- og 1800-tallet i Europa. Fenomenet var også fremtredende i anatomiske gjengivelser av kvinnekroppen, der medisinvitenskapens nyutviklinger ble forent med kunstnerisk praksis. Hovedformålet for denne oppgaven er en analyse av disse, slik det fremstilles i den kvinnelige anatomiske voksfiguren La Venere Anatomica (1782) av skulptøren Clemente Susini (1754-1814) og anatomen Giuseppe Ferrini (ukjent – 1781) fra opplysningstiden i Italia. Analysen tar primært utgangspunkt i Sigmund Freud og begrepene unheimlichkeit, seksualobjekt og skopofili. I essayet Das Unheimliche (1919) diskuterer Freud den følelsen av uhygge som vekkes i subjektet i møtet med menneskelignende objekter, når det som ved første øyekast fremstår som noe velkjent og tillitsvekkende vender seg til å bli noe skremmende og fremmedgjort. Ser vi Freuds teori i sammenheng med hans omtale av menneskelig seksualitet i Drei Abhandlungen zur Sexualtheorie (1905), åpnes det for en ny tilnærmelse til voksfiguren. I essaysamlingen argumenterer Freud for at det mannlige subjektet gjennom en søken etter et seksualobjekt, kan utvikle fetisjer som skopofili, det vil si å oppleve nytelse gjennom blikket. Det er med dette som utgangspunkt at oppgaven søker å besvare følgende problemstilling: Hva er forholdet mellom La Venere Anatomica og Sigmund Freuds teori omkring de psykoanalytiske begrepene unheimlichkeit, seksualobjekt og skopofili? Min psykoanalytisk orienterte tilnærmelse til verket har som utgangspunkt den umiddelbare sanseopplevelsen som oppstår i møtet mellom verk og betrakter, der Georges Didi-Hubermans begrep om visualitet metodisk danner utgangspunktet for tilnærmelsen. I oppgaven argumenterer jeg for at La Venere Anatomica gjennom en psykoanalytisk tilnærmelse kan fortolkes som et idealisert seksualobjekt, fremstilt som et visuelt nytelsesobjekt, av og for det mannlige subjektet.