Abstract
I denne oppgaven undersøker jeg opplevelsene og erfaringene til politistudenter med etnisk minoritetsbakgrunn. Jeg undersøker dette gjennom tre forskningsspørsmål: 1) Hvilken betydning har representasjon for politistudenter med etnisk minoritetsbakgrunn og deres valg om å søke seg til Politihøgskolen? 2) Hvordan opplever deltakerne at deres etniske minoritetsbakgrunn blir synliggjort og hvordan kan vi forstå disse erfaringene i lys av teoriene om grensedragning og hvithet? 3) Hvordan opplever deltakerne mulighetsrommet til å utfordre fremmedgjøringen? Jeg argumenterer for viktigheten av å forstå hvordan politistudenter med etnisk minoritetsbakgrunn opplever å bevege seg i hovedsakelig hvite institusjoner. Jeg argumenterer for viktigheten av å forstå hvordan politistudenter med etnisk minoritetsbakgrunn opplever å bevege seg i en hovedsakelig hvit institusjon, da det kan frembringe kunnskap om hvordan politiet Politihøgskolen som institusjon(er) forvalter mangfold. For å belyse forskningsspørsmålene brukes teoretiske perspektivene for å analysere opplevelser til deltakerne og institusjonelle praksiser. Jeg tar i bruk Sara Ahmed (2012) og Nirmal Puwar (2004) sin teori om hvithet, institusjoner og mangfold. Ved å kombinere disse perspektivene med Richard Albas (2005) teori om ‘bright’ (tydelige) og ‘blurred’ (tvetydige) grensedragninger, gir det en dypere forståelse av hvordan identitetsmarkører slik som hudfarge, språk og religion danner et grunnlag for å skille mellom hvem som anses som en del av de institusjonelle normene og atferdsreglene, og hvem som ikke er det. I tillegg til å vise variasjonen i erfaringene til politistudentene med både synlig og usynlige minoritetsmarkører. I Norge er det få studier som undersøker disse spørsmålene med teorier om hvithet og symbolske grensedragninger. Det empiriske materialet består av 11 dybdeintervjuer med 10 politistudenter med etnisk minoritetsbakgrunn som går 2. og 3. året på Politihøgskolen, og én ferdigutdannet politibetjent med etnisk minoritetsbakgrunn. I oppgaven viser synlig minoritetsbakgrunn til ytre markører slik som hudfarge som skiller seg fra majoritetsbefolkningens hudfarge (Eide, 2010; Rogstad, 2001, s. 27). Usynlig minoritetsmarkør viser til eksempelvis religiøs tilknytning, som også kan bli synlige i form av religiøse praksiser (Rogstad, 2001; Vassenden & Andersson, 2011). Gjennom å fremheve ulike dimensjoner viser jeg at betydningen av identitetsmarkørene varierer i erfaringene blant politistudenter med minoritetsbakgrunn. Studien bidrar med kunnskap til eksisterende litteraturen om politistudenter med etnisk minoritetsbakgrunn på tre måter. For det første finner jeg at politistudenters motivasjon for veien til PHS er hovedsakelig motivert av det samme som majoritetsstudentene. Dette er et funn som er i tråd med tidligere forskning. Det er altså selve yrket som er interessant, men for noen er det også ønske om å representere en underrepresentert gruppe. Noen deltakere ble også bevisst betydningen av representasjon underveis i studieløpet. For det andre finner jeg at PHS pålegger politistudentene noen atferdsregler på politistudentene når det gjelder språk og noen religiøse praksisers uforenelighet med politiyrket. I tillegg har det forekommet historier som viser betydningen av hudfarge igjennom studieløpet. For det tredje, viser jeg hvordan det kan være utfordrende å si imot opplevelse av fremmedgjøring. Analysene viser dessuten at humor kan brukes både av studentene og kollegaer for å skape tilhørighet, men som i noen tilfeller er på bekostning av minoriteter. Ifølge deltakerne er det utfordrende grunnet politiets hierarkiske oppbygging, men også fordi nettverk er viktig for fremtidig karriere. Overordnet indikerer analysene at det eksisterer et paradoks ved Politihøgskolen sitt ønske om mangfold i politiet, og institusjonenes praksiser i møte med politistudenter med minoritetsbakgrunn. Politihøgskolen uttrykker at de ønsker mangfold, men denne analysen viser at det ikke handler om aktivt mangfold. Dette kan skyldes at utdanningen og politiyrket bygger på en likhetsnorm, som gjør det vanskelig å inkorporere et aktivt mangfold. I lys av studien er de politiske og empiriske implikasjonene at det oppleves som like takhøyde på PHS, i tillegg til at institusjonen bør arbeidet mer med å tilrettelegge for mangfold innad institusjonen.