Sammendrag
Tidligere forskning har vist at møte med det offentlige kan føles overveldende. For foreldre med barn med ADHD er dette ofte en stor påkjenning. Forskningen viser at det er mye hjelp og få, men rettigheter knyttet til hjelpeapparatet er vanskelig å få en oversikt over. I tillegg er disse ofte ikke godt koordinert seg imellom. For å navigere i det institusjonelle landskapet i hjelpeapparatet må de fleste ha inngående kunnskap om hva og hvordan de skal få den hjelpen som deres barn har behov for. ADHD er ofte et omstridt tema med ulike forståelser av diagnosen som står langt fra hverandre. Det er også et tema som har blitt undersøkt mye, men domineres av kvantitative undersøkelser. Når det kommer til foreldre sine erfaringer med en kvalitativ inngang, finnes det mindre forskning (Hansen & Hansen, 2006). Jeg undersøker «Hvordan opplever foreldre, hjelpeapparatet, når de har barn med ADHD diagnose i grunnskolen»? for å svare på denne problemstillingen belyser jeg 1). «Hvordan erfarer foreldre at institusjonelle tekster former det de gjør»? 2). «Hvilken arbeidskunnskap erfarer foreldre de må bruke for å komme fram i samarbeidet med hjelpeapparatet»? 3). «Hvilke strategier erfarer foreldre de må bruke for å navigere i hjelpesystemet»? Jeg har gjort 10 kvalitative intervjuer med en eksplorerende tilnærming for å svare på spørsmålene over. Her har jeg samtidig tatt utgangspunkt i utvalgte begreper i Dorothy Smith sin institusjonelle etnografi. Erfaringene jeg tar utgangspunkt i er foreldre sitt møte med hjelpeapparatet gjennom utvalgte institusjonelle tekster. Mine informanter forteller om hvordan det forhandles om tekster, som gir rett til spesialundervisning eller annen form for tilrettelegging for å møte barnets behov for læring. Sentralt er hvordan disse forhandlingene bærer preg av en stor del av koordinering fra foreldre sin side for å få på plass rettigheter og tilrettelegging for egne barn og hvilket arbeid som skapes som følge av dette. Viktig er også hvordan dette arbeidet skaper arbeidskunnskap som former foreldre sine møter med det offentlige senere i deres forløp mot en ADHD- diagnose, eller tilrettelegging etter satt diagnose. I første del av analysen viser jeg hvordan praksis rundt institusjonelle tekster former det foreldre gjør i sin hverdag. Her viser jeg hvordan det er to realiteter som møtes som har forskjellige interesser for hvordan disse tekstene skal fylles ut. På den ene siden fra foreldre gjennom et «erfaringsperspektiv» og på den andre siden av rektor fra et «styringsperspektiv». Det man i utgangspunktet skulle tro var interesser som er forenelige står et stykke fra hverandre. I andre del av analysen viser jeg konkret hvordan arbeidskunnskap skaper fordeler i møte med hjelpeapparatet. Denne kunnskapen kan også kalles en form for byråkratisk kompetanse som handler om systemforståelse. Dette er kjennskap til regler og rettigheter, men innebærer også en form for skjult kunnskap som er viktig i møte med hjelpeapparatet. Denne kunnskapen former hvordan foreldre koordinerer sin kontakt med hjelpeapparatet. Her viser jeg hvordan de som selv jobber i systemet, har en annen tilgang til slik kunnskap enn de som ikke jobber der gjennom ulike former for nettverk. Her viser jeg hvordan denne tilgangen påvirker de ulike foreldrene sine erfaringer. I tredje del av analysen ser jeg nærmere på hvilke strategier foreldre bruker for å navigere i hjelpeapparatet ut fra den kunnskapen som de har opparbeidet seg. Her identifiserer jeg tre strategier gjennom det jeg kaller 1). Bakpå først strategier, 2). Konfronterende strategier, 3). Avventende strategier. Hovedfunnet er at valg av strategi handler om systemforståelse som igjen påvirker samarbeidet med hjelpeapparatet.