Abstract
I juli 2020 åpnet bioteknologiloven for å tilby enslige kvinner assistert befruktning på norske virksomheter. En strøm med enslige kvinner meldte seg opp på venteliste hos godkjente virksomheter for å innfri ønsket om å få barn. Blant dem var syv enslige kvinner som mottok assistert befruktning på private fertilitetsklinikker kort tid etter lovendringen. Gjennom intervjuer med syv enslige kvinner får vi innsikt i hvordan reguleringer innen reproduksjon både fungerer muliggjørende og begrensende. Hensikten er å undersøke hvorvidt lovendringen kan bidra til å skape nye idealer for morskap, basert på enslige kvinners erfaringer, refleksjoner og forståelser av den lovpålagte egnethetsvurderingen. Egnethetsvurderingen består av medisinske og psykososiale vurderinger, der beslutningen om assistert befruktning foretas av en behandlende lege. I forkant av lovendringen var det diskusjoner på tvers av partilinjer omkring kvinners reproduktive rettigheter, hensynet til barnets beste og skepsisen rundt sæddonasjon. Uenighetene har omhandlet spørsmålet om enslige kvinner kan oppdra barn i trygge rammer, og om staten delaktig skal bidra til å sette barn i en sårbar posisjon med kun én forelder. Hovedfunnene belyser to sentrale poler ved lovendringen i skjæringspunktet mellom kontroll og marked i reproduksjonsfeltet. Den første omhandler kvinnenes reproduktive valg og vurderinger for å oppfylle barneønsket. Den andre om kvinnenes tilgang til hvilke metoder som kan benyttes for å oppfylle dette ønsket. Foucaults maktperspektiver bidrar til å se lovendringen i et kontrollperspektiv, mens feministiske perspektiver på privatisering og kommodifisering av kroppslig materiale i reproduksjonsfeltet ser lovendringen i et markedsperspektiv. Det er spesielt tre områder dette kommer til utrykk blant kvinnene: privatisering i fertilitetssektoren, betydningen av slektskap og kvinners rettigheter. Kvinnene forklarer hvordan valget om å gjennomføre behandlingen på privat fertilitetsklinikk var grunnet lang ventetid på offentlige klinikker, der tiden beskrives som den mest begrensende og utslagsgivende faktoren. Dersom offentlige klinikker ikke strekker seg til, kan etterspørselen føre til en økt privatisering i fertilitetssektoren, som endrer premissene for reproduksjon som kan bidra til å transformere fertilitetsbehandling mer som et forbruk. Betydningen av slektskap kommer til uttrykk i kvinnenes ønske om ‘egne’ biologiske barn. Biologisk tilknytning får samtidig verdi i hensynet om barnets beste, der biologisk tilknytning mellom barn og foreldre betegnes som viktige forutsetninger for å ivareta barnets beste. Basert på kvinnenes livssituasjon naturaliseres valget om å benytte assistert befruktning for å få egne barn, men for kvinnene handlet valget mer om å ha barn eller ikke ha barn - enn å ha barn med eller uten en partner. I en disiplinær kontekst kan dette fortelle hvordan utvidelsen av reproduksjonsfeltet bidrar til å legge mer ansvar på den enkelte kvinne, der kvinnen er mer overlatt til seg selv i valg og vurderinger knyttet til egen reproduksjon.