Abstract
Med utgangpunkt i data fra kvalitative dybdeintervjuer, studerer denne oppgaven løslattes opplevelser og erfaringer med å bli tilbakeført til samfunnet i møtet med det norske velferdsapparatet. Tilbakeføring til samfunnet etter endt soning er ofte beskrevet som en stressende overgang forbundet med mye press og forventinger. Det er til tross for dette forsket lite på hvordan dette oppleves her til lands. Vi vet at levekårene til innsatte i norske fengsler er vesentlig dårligere enn den øvrige befolkningen når det kommer til blant annet helse, jobb og økonomi. Oppgaven bidrar med kunnskap om hvordan løslatte opplever møtet med velferdsapparatet i tilbakeføringen og hva dette møtet preges av. I forlengelse av dette undersøker oppgaven hvordan de løslatte bruker frivillige organisasjoner som supplement i tilbakeføringen og hvordan alle disse opplevelsene kan være med på å fremme eller hemme desistance-prosessen til hvert enkelt individ. Det teoretiske rammeverk består av utvalgte elementer av Bourdieus teori om sosiale rom, teori om empowerment og desistance-teori. Oppgavens funn indikerer at opplevelsene og erfaringene ulike aktører har i møtet med velferdsapparatet ofte preges av tilfeldige og sporadiske møter, blant annet som følge av at velferdsapparatet forventer en form for tålmodighet i møtet med «nye» klienter. Dette er tålmodighet mange løslatte ikke opplever at de har i tiden etter løslatelse da mange vet at veien tilbake til kriminalitet i denne tidsperioden er kort hvis man ikke får elementære ting som økonomisk og kulturell kapital på plass. Oppgaven belyser også hvordan opplevelsene av disse møtene påvirkes av hvordan de løslatte erfarte velferdsapparatet i fengsel, og diskuterer videre hvordan det kan ses som en eksport av erfaringer fra fengsel videre ut i møtet med velferdsapparatet i samfunnet. Informantene forteller om et ønske om å oppnå en form for normalitet i tilbakeføringen til samfunnet, og at faktorer som økonomisk kapital og stabile førstelinjehelsetjenester ikke er så lett tilgjengelig og tilstrekkelige i denne tiden som mange føler de har behov for. Dette oppleves for mange i beste fall frustrerende og det argumenteres iii for måter dette kan være hemmende for desistance. Både gjennom utfordringer med å se seg selv som en endret person i tilbakeføringen gjennom at man er avhengig av for eksempel økonomisk hjelp fra familie, eller at deres økonomiske situasjon oppleves så ustabil at de ikke opplever at de strekker til som foreldre. Samtlige av informantene omtaler velferdsapparatet i samfunnet og i fengsel som «systemet», og oppgaven argumenterer for at dette fungerer som en form for personlig motmakt til de negative erfaringene de har av enkelte deler av velferdsapparatet. Det argumenteres videre for at velferdsapparatet til tider kan oppfattes som at «de følger deg til gata, men de følger deg ikke over veien», på grunn av manglende koordinering og utilgjengelige tilbud for løslatte i den mest kritiske tiden i forbindelse med tilbakeføringen til samfunnet. Samtidig viser oppgavens funn at til tross for noen negative møter får mange personer en tilstrekkelig hjelp av velferdsapparatet gjennom at enkeltpersoner i det offentlige velferdssystemet strekker seg langt forbi sin arbeidsposisjon, samt at frivillige organisasjonene bistår mange løslatte i tiden tilbakeføringen skjer. Som følge av dette argumenterer oppgaven for at mange på den måten også følges videre over veien i livet, gjennom at disse aktørene samlet fungerer som brobyggere, veiledere og allierte i møtet med velferdsapparatet. Oppgavens funn indikerer at frivillige organisasjoner fungerer som en form for kollektiv motmakt mot «systemet» som enkelte løslatte mener ikke tar hensyn til menneskelige behov og individuelle sårbarheter i tilbakeføringen til samfunnet. I likhet med tidligere studier understreker oppgavens funn viktigheten av frivillige organisasjoner som supplement til det norske velferdsapparatet i tilbakeføringen til samfunnet.