Abstract
Denne oppgaven bruker en fenomenologisk metode for å analysere hvordan den palestinske forfatteren Maḥmūd Darwīš uttrykker sin levde erfaring med eksil i det autobiografiske prosaverket Ḏākira li-l-nisyān (Minne for å glemme). I boka utforsker Darwīš sine minner fra den israelske beleiringen av Beirut i 1982. Etter et tiår i selvpålagt eksil i Libanon resulterte beleiringen i en ny påtvunget fordrivelse for Darwīš. Fokus i denne oppgaven er på hans personlige erfaringer med tid og hans egen kropp, slik som han beskriver dem i boka. Resultatet er en tykk deskriptiv tekst som fanger noe av eksilets essensielle struktur. I denne tilstanden virker tid til å være både lineær og sirkulær samtidig, mens kroppen er fragmentert gjennom forskyvning og fremmedgjøring. Eksilets ustabile virkelighet fører til sist til en mulighet til å omskape verden gjennom språk. Dette argumentet bygger på arbeidet til to tidligere forskere innenfor arabisk litteratur, Anette Månsson og Stephan Milich. Gjennom å kombinere deres synspunkter og legge til egne observasjoner tilbyr denne oppgaven et nytt inngangspunkt til de senere verkene til Darwīš, samtidig som den bidrar til en bredere forståelse av eksilets essensielle struktur.