Abstract
Covid-19 pandemien slo ut store deler av verdenssamfunnet, og i mars 2020 kom Norge med de sterkeste inngripende tiltakene siden 2. verdenskrig. For å begrense smittespredningen og beskytte de mest sårbare blant oss ble landet nærmest stengt ned. En midlertidig koronalov trådte i kraft, og ga regjeringen utvidet lovgivningsfullmakt til å stenge ned virksomheter og regulere vår bevegelighet for å begrense forstyrrelsen av normale samfunnsfunksjoner som følge av korona-utbruddet. Flere land hadde innført koronasertifikat, noe også Helse -og omsorgsdepartementet ønsket å iverksette via smittevernloven. I motsetning til koronaloven gikk forslaget om en forenklet utgave av koronasertifikat ut på høring i mai 2021 med kun 7 dagers svarfrist. Den overordnede bakgrunnen for høringsnotatet var å regulere bruken av dokumentasjon for vaksinasjonsstatus, immunitet etter gjennomgått covid-19 og testresultat. Det skulle dessuten være i tråd med EUs regelverk for tilrettelegging av økt bevegelighet mellom medlemslandene under covid-19. Enkelte prinsipielle spørsmål rundt bruken av koronasertifikat ble også belyst. I løpet av 7 dager mottok departementet i alt 10 572 høringsuttalelser med flest høringssvar fra privatpersoner. Jeg ønsker å se nærmere på hva som utløste en slik respons og finne ut om koronasertifikatet innskrenket våre demokratiske verdier. Problemstillingen besvares fra et rettssosiologisk perspektiv, i en tekstuell dataanalyse, med en diskursiv tilnærming rundt lovforslaget og de demokratiske verdiutfordringene som utløses når det innføres et system som sier noe om helsestatus via et koronasertifikat. Begrepet demokratiske verdier kommer an på øyet som ser, og jeg har benyttet Grunnlovens begreper om demokratiet, rettstaten og menneskerettighetene. Metoden for å trekke ut essensen i departementets høringsnotat og høringsinstansenes svar så jeg på strukturenes relasjon til hverandre via dialog og ulike uttrykk. Jeg så tidlig at høringsnotatet ble en referansetekst høringsinstansene gikk etter når de svarte, for å få en ryddig besvarelse benytter jeg samme fremgangsmåte. Samtidig så jeg etter såkalte nodalpunkter, det vil si ord som er gjentakende eller verdiladede som sammen er med å danne en diskurs. Deretter sorterte jeg dem i ulike tekstpassasjer. Nodalpunktene ble til slutt vurdert om de tilhørte tekstens budskap som helhet og ble analysestrategien innenfor rettighetsdiskursen. Hoved diskursen som fremhever min problemstilling er rettighetsdiskursen som analyseres opp mot demokratiske begrep samt annen relevant litteratur. Under diskusjonsdelen trekker jeg inn Jürgen Habermas og hans teori om kommunikativ handling at enighet er mål for all kommunikasjon, og der man ikke er enig blir gyldigheten problematisert. Kommunikativ handling problematiseres først ut fra kommunikativ rasjonalitet, og skiller mellom teoretisk diskurs om hvordan en objektiv verden ser ut, nest den praktiske diskursen med normativ riktighet i en sosial verden, og til slutt den eksplikative diskursen i en subjektiv verden. Deretter ser jeg på livsverden som bærer av kulturer og tradisjoner, og systemverden som består av formelle systemer som skal ivareta oppgaver innen politikk og økonomi. Når systemene invaderer livsverden og koloniserer denne blir det en spenning mellom kommunikativ rasjonalitet og formålsrasjonalitet. Funnene viser basert på hvilken verden man tilhører at man har veldig ulike oppfatninger om hva demokratiske verdier egentlig er og hvordan de skal brukes. Departementet som befinner seg i den objektive verden og er selve grunnmuren i systemverden invaderer livsverden for å verne befolkningen mot covid-19-pandemien de er satt til å beskytte. Men veien dit er kronglete og vanlige lovbestemmelsesregler blir forhastede og oppfattes som ekskluderende i den sosiale verden og en subjektive verden. Høringsinstansene befinner seg mest i den sosiale og subjektive verden, og vanlige normer, sedvane og tradisjoner blir skjøvet til side og oppfattes som et maktovergrep spesielt i den subjektive verden. Det å innføre koronasertifikat byr på mange utfordringer når det kommer til forskjellsbehandling, diskriminering, personvern og at alle inngrep i borgernes liv krever grunnlag i lov. Departementet bruker forholdsmessighetsprinsippet, at det må være krav mellom mål og middel som ikke er for uforholdsmessig for den enkelte borger, til sitt forsvar for å få gjennomslag for bruk av koronasertifikat. Selv om bruken av sertifikatet ble begrenset ligger lovhjemmelen der som kan brukes når forvaltningen anser behov for det. Dermed er våre demokratiske verdier innskrenket til at et departement alene kan bestemme ut ifra en situasjon om hvilke rettigheter vi må forholde oss til. Det stiller spørsmålstegn om Grunnlovens egentlige betydning.