Sammendrag:

SAMMENDRAG AV HOVEDOPPGAVEN
FRA TABU TIL TAUSHET
Toleranse i velferdsstaten 1950-2000 med fokus på lesbiske og homofiles situasjon.
Et idehistorisk og begrepshistorisk perspektiv på toleransebegrepet og dets dilemmaer.

Oppgaven er en begreps- og idehistorisk undersøkelse av toleransebegrepets innhold i velferdsstatens epoke, nærmere bestemt i Norge i siste halvpart av 1900-tallet. Det er foretatt en historisk og tematisk fremstilling av toleransebegrepet, for deretter å kartlegge, undersøke og analysere samfunnets og myndighetenes anvendelse og forståelse av begrepet slik det blir brukt i offentlige dokumenter og tekster generelt, og i forhold til lesbiske og homofiles situasjon spesielt. Undersøkelsen omfatter også lesbiske og homofiles egen erfaring med, forståelse og anvendelse av toleransebegrepet.
"Toleranse er det ekleste begrep jeg vet!" sier Karen-Christine Friele, den mest fremtredende homoforkjemper i velferdsstatens epoke. Hvorfor sier hun det? Hvorfor har de fleste av oss et ambivalent forhold til toleranse? Det brukes som skjellsord eller honnørord alt etter som. Vi møter det daglig i samfunnsdebatten i alle medier. Toleranse er viktig verdi i vårt samfunn. Skolens formålsparagraf sier at den skal "fremje åndsfridom og toleranse". Men vi skal vel ikke tolerere alt? Disse spørsmålene er søkt besvart.
Den historiske og tematiske gjennomgangen viser at toleranse er et uhyre komplekst begrep med mange betydninger, å tåle noe man ikke liker og helst vil forby, å anerkjenne andres rett til å leve og ytre seg fritt men ikke skade andre. Uttrykker ofte ovenfra-ned holdning. Derav vår ambivalens. Toleranse forstås ofte som likegyldighet eller relativisme. Det er det ikke! Toleranse behøves for å håndtere konflikter samfunnsborgerne i mellom - og samtidig leve sammen i et samfunnsfellesskap.
En stor mengde tekster fra 1950 til 2000 er gjennomgått: allmennkulturelle tidsskrifter, politiske partiprogrammer, offentlige utredninger, dokumenter, stortingsforhandlinger i saker som angår homofiles rettsstilling, lesbiske og homofiles egne skrifter om egen situasjon og der toleranse er et tema. Kartleggingen og undersøkelsen viste blant annet:

• Velferdsstatens myndigheter har ikke reflektert i særlig grad over hva toleranse i praksis bør innebære, hva det kreves av tilrettelegging og tiltak fra myndighetenes og skolens side.
• Offentlige tekster ser i liten grad sammenheng mellom myndighetenes egen toleranse og homofiles situasjon. Det tales om samfunnets generelle toleranse, og at den er blitt større de siste 20 år. Samtidig impliseres det gjennomgående at en forutsetning for folks toleranse er at man ikke er "synlig", at man ikke viser "homofil adferd". Homofile har det bedre på større steder der man kan være anonym.
• I det meste av epoken har lesbiske og homofile oppfattet seg som "tolerert", men diskriminert. En slik toleranse betakker de seg for.
• For 50 år siden var homofili et tabu: unevnelig, noe man ikke skulle befatte seg med. Intoleransen var total. Lesbiske og homofile måtte gjøre seg usynlige for å overleve. Senere ble det noe enklere å være synlig, men tryggest å velge å være usynlig. I dag blir lesbiske og homofile gjort usynlige. Homofile er en "ikke-sak" for alle unntatt kirken. Usynliggjøringen, tausheten er nesten total. En "usynlighetskonferanse" ble arrangert sommeren 2005, med fokus på lesbiske og homofile som en usynlig minoritet i arbeidsliv, idrett, skole osv.
• Samfunnets "toleranse" har beveget seg fra tabu og en synlig intoleranse, til en tilsynelatende toleranse som forutsetter usynlighet og taushet.
• Det foreslås en fornyet forståelse av toleranse som kan fungere for alle i samfunnet.